Blåkjøttbukkesopp

Nei. Blåkjøttbukkesopp (Cortinarius camphoratus) er ikke matsopp. Arten skal derfor ikke brukes i mat.

Blåkjøttbukkesopp er en kraftig slørsopp med fiolett til blåfiolett hatt, fiolette skiver og en tykk fiolett stilk. Når soppen deles, er også kjøttet lyst fiolett eller blåfiolett. Arten har dessuten en svært kraftig og ubehagelig lukt som ofte beskrives som bukk, gammel geitost eller råtnende poteter.

Hatten til blåkjøttbukkesopp er tørr, fint fibret og først hvelvet. Senere blir den mer utbredt. Unge eksemplarer har tydelige blåfiolette eller lilla toner. Når soppen eldes eller tørker, blekner hatten gjerne mot gråfiolett, gråbrunt eller brunlig. Eldre eksemplarer kan derfor se langt mindre blå ut.

Skivene hos blåkjøttbukkesopp er fiolette eller lilla hos unge sopper. Når det rustbrune sporepulveret modnes, blir de gradvis flekkete og til slutt rustbrune. Hos unge sopper kan det være et lyst, spindelvevaktig slør mellom hattekanten og stilken.

Stilken til blåkjøttbukkesopp er kraftig, fiolett til gråfiolett og gjerne noe fortykket nederst. Kjøttet inne i både hatt og stilk har tydelige fiolette eller blåfiolette toner. Den fiolette kjøttfargen er et av de viktigste skillene mot brunkjøttbukkesopp.

Lukten av blåkjøttbukkesopp er sterk, tung og ubehagelig. Den kan minne om bukk, gammel geitost, kjemikalier eller råtnende poteter. Lukten blir gjerne tydeligere når soppen deles eller har ligget litt. Husk likevel at lukt varierer mellom personer, og lukten kan derfor oppleves forskjellig avhengig av hvem man spør.

Blåkjøttbukkesopp har fiolette skiver som ung og lyst blåfiolett kjøtt. Brunkjøttbukkesopp har gulbrune eller okerbrune skiver allerede som ung og brunt kjøtt, særlig inne i stilken. Begge kan ha fiolett hatt og kraftig stilk, og begge er ikke matsopp.

Blåkjøttbukkesopp vokser på bakken i barskog og danner sopprot med bartrær. Den finnes gjerne i mosegrodd gran- eller furuskog. Arten dukker opp fra sommeren og utover høsten.