Fløyelsrørsopp

Ja. Fløyelsrørsopp (Xerocomus ferrugineus) er en spiselig rørsopp. Unge, faste og friske eksemplarer egner seg best, siden eldre sopper raskt kan bli myke og markspiste.

Fløyelsrørsopp er en middels stor og forholdsvis slank rørsopp med tørr, matt og fint fløyelsaktig hatt. Fargen varierer fra gulbrun og rustbrun til mørkere brun. Under hatten sitter et gult rørlag. Stilken er lys gulbrun til brunlig, mangler ring og er ofte preget av fine langsgående fibre.

Rørlaget hos fløyelsrørsopp er først klart gult eller smørgult og blir mer gulgrønt eller olivengult med alderen. Porene er forholdsvis grove og kantete. Ved berøring kan porelaget forbli uforandret eller få en svak blågrønn farge. Fargereaksjonen er vanligvis langt svakere enn hos svartbrun rørsopp.

Stilken til fløyelsrørsopp er slank til middels kraftig og går i gule, lysebrune eller rødbrune toner. Overflaten kan være glatt eller ha brune langsgående fibre. Den mangler ring. Et svakt nettaktig mønster kan forekomme, men stilken har ikke det tydelige hvite nettet til steinsopp eller det grove mørke nettet til gallerørsopp.

Soppkjøttet hos fløyelsrørsopp er hvitaktig til blekgult og forandrer seg lite ved gjennomskjæring. Enkelte eksemplarer kan få en svak blågrønn tone nær rørlaget. Kjøttet er forholdsvis mykt, og særlig hatten blir fort lite innbydende hos gamle eller vasstrukne sopper.

Fløyelsrørsopp danner sopprot med flere forskjellige trær og kan finnes i både barskog, løvskog og blandingsskog. Den vokser gjerne på bakken blant mose, løv og barnåler. Arten er ikke like strengt knyttet til ett bestemt treslag som smørsopp, lerkesopp og flere av skrubbene.

Fløyelsrørsopp har vanligvis en tørr og tydelig fløyelsaktig hatt. Svartbrun rørsopp har en glattere, mørkere kastanjebrun hatt som kan bli fet eller klebrig i fuktig vær. Svartbrun rørsopp får ofte en tydelig blågrønn farge i porelaget ved trykk. Hos fløyelsrørsopp er blåningen svak eller mangler helt.

Fløyelsrørsopp kan ligne flere nærstående fløyels- og ruterørsopper. Hattefarge og graden av blåning varierer, og nøyaktig artsbestemmelse kan derfor være vanskelig ut fra ett enkelt kjennetegn.